D2 av Marthe Spurkland.



Klassekampen,


Emneord: KUNST ANMELDELSER
Dato: 8. september 2007
Tittel: Kryssord og kunst
Ingress: Høstutstillingen har for lengst mistet sin funksjon som
sentral kunstarena, men har vunnet i betydning for de stadig
flere unge som vil synliggjøre sine ambisjoner. Høstutstillingen 2007
Byline: Harald Flor
Brødtekst: Kunstnernes Hus
Mens insiderne ofte rynker på nesa av Høstutstillingen,
har den fortsatt sin funksjon for debutantene.UTSTILLING: «Kunstkryssord» heter et av bidragene til årets
Høstutstilling, den 120. i ei neste ubrutt rekke siden den
første gikk av stabelen i 1882. Antall riktige svar på
kryssordet er med en porsjon selvironi ment å gi beskjed om du
befinner deg blant insiderne eller outsiderne i kunstlivet. I
Høstutstillingens lange og omskiftelige historie har det
tidvis vært rom for så vel eliten som de mindre kjente
signaturene, og et bredt publikum har stort sett strømmet i
anselig antall til Wergelandsveien opp gjennom åra. Slik kan
institusjonen ha bidratt til å bryte ned noen av de sosiale
barrierene billedkunstens tradisjonstunge fora kan reise, og
som den franske sosiologen Pierre Bourdieu beskriver i boka
«Distinksjonen» (noe juryformann Samir M'Kadmi kommer inn på i
et godt katalogforord).
De utlagte kopiene av Kunstkryssordet egner seg trolig best
som insider-quiz. Men det er litt pinlig at opphavsmennene
Pierre Lionel Matte og Ketil Nergaard opererer med en
dobbeltfeil i spørsmålet om eneste nordmann på Documenta i
Kassel. For det første har det vært fire (Munch, Nesch,
Bergman og Jenssen). Sistnevnte staver sin signatur med dobbel
s, og navnet får derfor ikke lirkes på plass innenfor seks
bokstavruter. Dermed mister publikum mulighetene til å
realisere et godt konsept. Både kunst og kryssord krever
presisjon. Dada med sordin
Presisjonen fins som en finstilt og fungerende forutsetning i
Kristoffer Myskjas miniskulpturer «Røykende maskin» og «Konspirerende maskin».
Myskja debuterte i fjor med beslektete, små konstruksjoner,
men det er verken noe Petter Smart-aktig eller
oppskriftsmessig ved hans spinkle virkemidler. Snarere gir de
assosiasjoner til noe så paradoksalt som dadaisme med sordin.
Debutanten Tore Reisch hører også til de grundige i skulpturen
«Superlønn». Den har ingen direkte adresse til
grådighetskulturens gode vekstvilkår, men er en makaber og
minutiøs materialisering av genetisk injisering i naturens
kretsløp for at profitten skal få gro.
Kodet kube
Debutant Roza Ilgen velger også virkemidler utover det
vanlige. Ilgens bidrag viser at et utvidet skulpturbegrep står
for en ansporende sjanger blant de unge. Hennes store kube av
menneskehår bærer bare tallkoden «166670», men har i sin
nesten geometrisk perfekte form en samlet vekt på over 472 kg.
Den er mer enn et INSIDER-tema knyttet til feministiske
kunstneres kritikk av den maskuline og industrielt framstilte
minimalismen. Tradisjonelt sies livskraften å sitte i håret.
Men sammenpresset innenfor kubens rettvinklede volum blir ikke
visualiseringen av vitalitet noen entydig tolkning. Kuben kan
riktig nok sees som et sinnbilde på det bestandige, og slik
får foreningen av det geometriske og organiske en positiv
ladning.
Men i den tredimensjonale versjonen av kvadratet ligger også
et rasjonalitetens prinsipp. Derfor er det ikke så søkt å se
den tovete formen som en referanse til håndtering av hår fra
industrielt avlivede mennesker i ikke fjern fortid. Slik
rommer Ilgens voluminøse verk et stort betydningspotensial.
Hår får også et perspektiv som viser ut over den viltre manken
og fraværet av frisyren i debutanten Elisabeth Færøy Lunds
frontale dobbeltportrett. Tittelen «Det er berre hår» på en
tilstand som kan befinne seg i grenselandet mellom liv og død
er et insisterende understatement. Mens Sissel Fredriksens
portretter med barnetegningens krotete ansiktstrekk under
nykjemmet og temmet faks spiller underfundig sammen med
Rødhette-referansene i tittelen.
Krast tydelig
Duoen Espen Henningsen/Lars Kjemphol er krast tydelige i sin
svart/hvite silketrykkserie «War is the health of the nation».
Grovpikselert knytter de an til helikoptersvermen fra Per
Kleivas grafisk sofistikerte og nå så ikoniske «Amerikanske
sommerfuglar» i samme teknikk. Jan Skomakerstuen kanaliserer
også sin kritikk av supermaktens krigføring gjennom
serigrafiet, med jagerbomberen F 15 Eagle i aggressiv posisjon
på billedflaten. Likevel er det politiske mindre markant til
stede nå enn på fjorårets Høstutstilling, da Pål Vigelands
kopi i full skala av et utsnitt fra Israels såkalte
«beskyttelsesmur» sto som en nidstang i betong utenfor
«Huset». Derimot leverer Anna Daniell en debutant- frisk
kommentar til akttradisjonen. Hennes «Jente med hund» - i
svaiende silikon - kommer dermed også som et kunstpolitisk
innspill til debatten om Christian Ringnes' megalomane
skulpturpark. Andre debutanter som performanceartisten Åste
med sin barokke «Bamsedrakt» og videokunstner Camilla L.
Haukedal i fiksjonalisert samtale med Joseph Beuys viser også
noe av spennvidden hos de dominerende debutantene. Endelig
gjør tekstilkunsten seg markant gjeldende med matematisk regi
hos Beret Aksnes og i en rytmisk sugende rock and roll-trio
fra duoen Jørgen Evil Ekvoll/Can Sayinli.
En debutantstjerne i Høstutstillingskatalogen garanterer ikke
for en insider-posisjon. Men man skal heller ikke helt se bort
fra at innsleppet der kan representere et første steg inn i de
kretsløp som leder mot Documenta-parnasset. I 1977 gjorde
debuten det for Olav Christopher Jenssen.
Bildetekst: KRIGSSIGNAL: Espen Henningsen/Lars Kjemphols silketrykk har
aktuell adresse og trekker linjer bakover til Per Kleiva. Alle

Når Høstutstillingen åpner lørdag, blir det den 120. i rekken.
Et rom viet til kvinner

I følge juryformann Samir M´kadmi dominerer kvinnene både i antall og i tematikk. Faktisk har kvinner overtatt høstutstillingen, både kvalitativt og kvantitativt, og de krever å bli sett. Høstutstillingen er tradisjonelt en salongutstilling, hvor juryen som regel lar være å ordne de ulike arbeidene etter tematikk eller andre kuratorgrep.

Men i år er det gjort et unntak. Et helt rom i første etasje er viet kun kvinnelige kunstnere. En av dem er Anna Daniell, som debuterer på Høstutstillingen med skulpturen "Jente og hund".Det er et slags skjelvende monument, og kanskje en liten replikk til Christian Ringnes sin planlagte skulpturpark, forteller kunstneren. Det spørs om Daniells skulptur ville fått noen naturlig plass i Ringnes park til ære for kvinnens skjønnhet. For damen er riktignok vakker, men posituren, der hun løfter det ene benet for å urinere på en liten hund som står en dam av tiss, bryter mildt sagt kraftig med den stereotype framstillingen av kvinner.

Det er en liten gjenspeiling av et jenteideal, slik jeg ser det, som er litt tøff, breial, sexy og morsom på samme tid. Og som jeg er litt redd for at Christian Ringnes ikke kommer å reflektere over i sin skulpturpark, forklarer kunstneren.

Anna Daniell er fornøyd med den store andelen kvinnelige utstillere på årets utstilling. Men hun mener det er unødvendig å gjøre det til et poeng i seg selv. Når jeg har laget denne skulpturen, så har det ikke vært med tanke på feminisme, verken relatert til kunsthistorien eller historien generelt. Men det blir jo puttet inn i den sjangere med en gang de sier det er tendensen. Men det er jo også en morsom utstilling å være med på, synes hun.

Kristoffer Myskja har fått dispensasjon fra røykeloven for sin 'Røykende maskin ' for å kunne røyke en røyk omtrent hvert niende minutt under årets utstilling. VGs kunstkritiker Lars Elton er heller ikke overvettes begeistret for årets utstilling.Førsteinntrykket er at det grenser til nesten å være kjedelig, men jeg skal hjem og vurdere det, og så får vi se hva dommen blir, sier han.

Tross friske innslag som Daniells urinerende kvinne, er årets høstutstilling en jevn og ikke spesielt oppsiktsvekkende mønstring, mener Elton. En tendens som er tydelig, er at det er mange sexfikserte verk uten av det greier å provosere for fem øre.

Allikevel berømmer han juryen for å ha gitt de kvinnelige kunstnerne stor plass.

- Det er sannelig på tide at det blir tydelig, det har jo for så vidt vært en tendens i mange år. Kvinnene kommer inn i kunstverden med full kraft, og at de nå endelig blir synlige, og at de har mange av de mest markante verkende her, det er høyst betimelig, sier Elton, kunstkritiker i VG.